Jeg er oppriktig nysgjerrig fordi det føles som om så mange andre sitter på noe informasjon som jeg selv ikke har.
Dette kommer både fra den offentlige diskursen men også fra folk rundt meg som stadig vekk sier «alt går jo bare til helvete for tida». Jeg forstår selvfølgelig at vi har utfordringer her til lands, men jeg klarer ikke å se at det er såå ille. Er det bare det at vi mister optimismen og takknemligheten i forsøk på inkrementelle forbedringer?
Når jeg spør disse dommedagsprofetene rundt meg «hva er det egentlig du mener er så ille?», så hender det at jeg bare får tilbake at «følger du ikke med eller?!» uten noe mer utdyping.
Selvfølgelig har vi noen utfordringer med offentlige ressurser som brukes ineffektivt (sløsing). Vi har et helsevesen som er presset. Vi har dyr strøm. Vi har trøbbel med god integrering (i hvert fall av noen). Men er det virkelig så ille? Vi har en sterk velferdsstat, lite korrupsjon, gratis skolegang osv osv. jeg skjønner at man skal strebe for forbedring, men jeg frykter at man søker seg til radikale endringer basert på en fabrikert virkelighetsoppfatning.
Ta eksempelet med dieselpriser. Det er da vel ikke Støre sin skyld at det er krig andre steder i verden?
Når jeg lærte å rygge med henger så var noe av det viktigste jeg lærte å ikke freake ut så fort man fikk et lite utslag fordi man da ofte endte opp med å overkorrigere andre veien.
Så, til de som faktisk mener at ting er spesielt prekært nå, hva er det dere sikter til? Enten den subjektive oppfatningen eller statistikk som faktisk kan støtte at vi historisk sett har store problemer.